Etter to dager langrenn i Lillehammer og omregn blir det i dag endelig for å komme seg endelig opp til Sjusjøen. Denne koselige byen med sine uendelige løyper, hvor jeg har lært å stå på ski da jeg var fem år gammel. I den følgende årene har vi kommet tilbake flere ganger og nå vil jeg komme ikke lengre som en turist heller som en halv-nordmenn.
Å bli norsk
Nettopp har jeg pakket ryggsekken min for denne dagsturen til Sjusjøen og jeg merker at Kvikk Lunsj og appelsiner er ingen vanlig, tysk turmat. I hvert fall har jeg allerede blitt mer og mer norsk i den siste fem månedene enn jeg aldri har vært før. Med utsikt på den kommende tiden i Vadsø vil jeg også får sjansen å stå på langrennski ikke bare to uker i vinter- eller påskeferie. Men først og fremst er det Sjusjøen som venter på meg og når klokka er ti blir det snart tid for å komme seg ut.
Distansen mellom Lillehammer og Sjusjøen er nesten 15 kilometer med minst 600 høydemeter. Etter jeg har fylt rund en tredel av hele distansen blir det tid for en liten pust. Når jeg drikker lit og lit iskald vann må jeg tenke på Norges topp langrennsløyper som Klæbo, Northug eller Sundby. Jeg skulle ønsker det var meg, som hopper opp denne bakken i Klæbo-style eller har nok kondisjon for en skikkelig sluttsprint i Sjusjøen, som Northug eller Sundby kunne. Men vi kan jo ikke har alt vi ønske. Så gleder jeg meg på veien ned til Lillehammer og tar de siste ti kilometer opp til Sjusjøen.
Sjusjøen som det skulle
Etter tre timer får jeg endelig se de første hytter og jeg føler meg nesten hjemme. Med en siste sidesving stopper jeg etter 15 kilometer ved siden av den tidligere vandrerhjem rett i sentrum. Alt er som det skulle - snøen ligger høyt, folk går på ski, biler med langrennski på taket kommer ned veien fra skistadionet og den egentlige Sjusjøen blitt helt frosset. I jul og nyttår 2015/16, når jeg har vært her den siste gangen, har det dessverre vært ikke som alltid. Da var det regn istedenfor snø, plusgrader og ingen minusgrader og is hvor egentlig snø skulle ligger. Heldigvis fikk Sjusjøen i dag sjansen å fortrenge dette skuffende minnet.
På veien tilbake fra Sjusjøen begynner det i tillegg å snø og ved den andre oransjen og resten av Kvikk Lunsj nyte jeg vind, snøfall, kulde og ensomhet på noe plass mellom Lillehammer og Sjusjøen.
Hilsener
Kai
Men været i vinteren 2015/16 var ikke så dårligt som du beskrev det :D. På nytårsaften kom der jo sne og siden da kunne vi jo står på ski. Men selvfølgelig var kun få løjper gjort.
Det er egentlig sant, men uansett har det vært litt deprimerende. Godt at Sjusjøen fikk sjansen å fortrenge denne minnen.